Er 2025 året du begynner å lytte til deg selv?
Hva om 2025 blir det året du begynner å lytte til deg selv og kroppen din? Helst før det gjør for vondt noe sted, før du får slitasjeskader, før du går i veggen med et smell, eller strekker strikken så langt at den blir helt slapp. Og har du ikke rukket å gjøre det før alt dette kan det i seg selv være en god grunn til å starte?
Jeg vet hvordan det er å ikke lytte. Ikke til kroppen. Ikke til den indre stemmen. Ikke til meg selv. Det gikk jo så bra så lenge! En prolaps i 20-åra, gikk seg jo til, det. Ny prolaps rundt 40, ajaj, den tok lengre tid å hele, men gikk jo bra det og. Og så - etter å ha levd livet som sterk selvstendig kvinne i raskt tempo i altfor mange år ség jeg plutselig sammen. Utbrent og sykemeldt. Fortvilet og utålmodig.
På mange måter har jeg hatt flaks. Både prolapser og utbrenthet har, sett nå i ettertid, gitt meg viktig erfaring, masse lærdom om hvem jeg er og om hvilke overlevelsesstrategier, eller tilpasningsmønstre, jeg har brukt i livet. Jeg har lyttet og lært, kjent etter og vært dønn ærlig med meg selv. Ikke akkurat den mest behagelige reisen, men på andre siden av ubehaget og frykten ligger følelsen av frihet og de aller fineste gavene. En av dem er at jeg nå sjelden er redd for å gå inn i mitt eget ubehag. Dermed er det også mye lettere å tåle andres. Jeg har lært meg å lytte dypt, ikke bare til meg selv, men også til andre. Jeg har også blitt mye flinkere til å ta kroppens signaler på alvor: hvile når det trengs, gå en tur i skogen, sove nok, synge mer, be om hjelp når det er nødvendig. En annen viktig gave er at jeg nå driver VÅGE på fulltid og kan, med min erfaring og som kraniosakralterapeut, hjelpe andre som ikke har lært seg å lytte til kroppen sin enda, men som kjenner at det kanskje er på tide.
Kroppen og følelsene våre har viktig informasjon til oss, når vi lytter kan vi løse opp i gamle mønstre, både fysiske, mentale og følelsesmessige. Disse gamle mønstrene hadde vi veldig bruk for en eller annen gang i tiden, ofte da vi var små. Kanskje fikk vi ikke helt lov til å være den vi er, kanskje var ikke alle følelser like «lov» å ha, kanskje er det andre vonde hendelser eller ord som en gang, uten at vi merket det, forandret synet vårt på hvem vi er og hvordan vi må være i verden.
Det kan selvfølgelig også være enkle og konkrete ting kroppen prøver å formidle; som at den vonde nakken prøver å si at «du scroller for mye» eller at det vonde hodet sier fra om at «det er fremdeles noe som er litt ute av stilling i hodeskallen etter at du ramlet på isen den gangen». Et vondt kne ber deg kanskje om å sitte stille med ubehaget ditt og kjenne etter, og ikke alltid løpe fra det. Putter du fingeren på noe glødende varmt, gir kroppen veldig rask og tydelig beskjed om å flytte fingeren. Alt kommer ikke nødvendigvis fra dype mønstre fra barndommen, vi trenger ikke å komplisere allting.
Uansett: vi har nå denne kroppen, den er vidunderlig og den har sin egen intelligens som det kan være lurt å lytte til. Er du klar?
———
Om du vil lese mer om ulike tilpasningsmønstre og hvordan det kan skape stress i kroppen, har jeg skrevet litt om det her:
https://vaage.as/tekster/stressmestring-paa-kjernenivaa