Stressmestring på kjernenivå
Det er mye fokus på stress og stressmestring - og det er jo veldig viktig å ha noen strategier på lur når hverdagen blir litt mye, presset er stort og stresset sniker seg på.
Å kjenne igjen stress når det melder seg - tidlig - er kjempelurt. Da har man mulighet til å justere, enten om man klarer å senke kravene til seg selv, gjøre ting saktere, ta seg en pustepause eller gå seg en tur. Kjenner man stresset tidlig og tar grep kan man også slippe unna at stresset blir kronisk – at kroppen går inn i en kontinuerlig fight or flight-modus som kan være vanskelig å komme ut av.
Det er klart at det finnes masse eksterne stressfaktorer. Sånn som vi har rigget samfunnet idag “skal” man være effektiv og flink, være god på alle fronter, studier, trening, jobb og familie, ha hus, hytte og bil og gjerne en litt krevende hund oppå det hele. Det finnes også andre faktorer som kommer ramlende på i livet; syke foreldre, dødsfall blant nære og kjære, kjærlighetssorg, skilsmisse og sykdom. Det er klart vi trenger å vite hva vi kan gjøre for å klare å forholde oss til alt dette når det skjer.
Men er det sånn at vi bare kan skylde på ytre faktorer? Kan det også være at vi faktisk skaper en del av stresset selv? At det ligger gamle overlevelsesstrategier eller tilpasningsmønstre og lurer som gjør at vi setter oss selv i de samme slitsomme og stressende situasjonene igjen og igjen og igjen?
Noen har for eksempel et mønster hvor ulike erfaringer i barndommen har gjort at de har blitt ekstremt gode på å tilpasse seg, lese andre, løse andres problemer og være grei. (Ja, her kan jeg og fryktelig mange andre terapeuter og helsearbeidere - blant andre - rekke opp hånda). Dette går ofte på bekostning av egne grenser og integritet. Men fordi mønstret ble lagt så tidlig oppleves det bare som en normal, som man har levd greit med en stund, men som på et eller annet tidspunkt fører til at livet blir veldig slitsomt og stressende. Å stadig tilpasse seg andre, være dårlig til å sette grenser og til å si nei er en oppskrift på å bli så stresset at man blir syk av det. Det var skikkelig viktig og nyttig på den tiden mønsteret ble lagt, det lønte seg kjempemasse for det lille barnet å gjøre det på den måten. Det er bare det at det samme ikke gjelder for den voksne personen.
Andre slike tilpasningsmønstre kan være å alltid “lese av rommet” og være ekstra følsom. Hypersensitiv. Det var antagelig helt nødvendig å ha den evnen da du var liten, kanskje var det uforutsigbare voksne i nærheten, eller mye som ble holdt skjult av følelser som føltes skremmende, det er ikke alltid så dramatiske ting som skal til før et barn skrur sansene sine litt ekstra på for å føle seg trygg.
Eller kanskje du som barn utviklet et mønster hvor du gjorde alt for å få oppmerksomhet, fordi du ikke følte at du ble sett ordentlig. Kanskje hadde du søsken som tok mer plass eller som var syke eller hadde andre utfordringer som krevde mer av foreldrene dine. Ingen mente noe vondt med det, men det bare ble sånn. Men i lengden kan det være veldig slitsomt og stressende å stadig trenge andres oppmerksomhet for å føle seg trygg og glad.
En annen variant av dette er å bli familiens “klovn”. Enten for å få oppmerksomhet, men kanskje like gjerne for å lette på stemningen rundt et trykkende middagsbord, rundt en mutt og sur eller deprimert omsorgsperson. En slitsom rolle for et lite barn, men for en voksen med dette mønsteret kan det også være slitsomt og stressende å stadig føle press på å alltid være “den morsomme”.
Det finnes mange ulike måter et lite barn tilpasser seg omgivelsene sine på, felles for alle strategiene er at de er både viktige og nyttige der og da. Det er bare det at de ikke funker i lengden. Det å ha slike mønstre i voksen alder hindrer deg fra å være helt deg, du kommer ut av ditt eget senter, holder på litt på siden av deg selv, ute av balanse. Disse tilpasningsmønstrene skaper unødvendig mye stress for de personene som har dem og krever masse energi.
Mange tenker at det er “sånn jeg er, det er ingenting å gjøre med”, men det er ikke sikkert det er helt sant.
Den gode nyheten er nemlig at ofte går det an å gjøre noe med det. Du får ikke endret det som har skjedd, men du kan endre hvordan du; nervesystemet, kroppen og hodet ditt forholder seg til det. Kroppen husker alt, og er et vidunderlig verktøy for å hjelpe deg å forstå, kjenne etter og slippe taket i det du ikke trenger lenger. Trygg veiledning og dyp avspenning hjelper deg og kroppen din å gå gjennom denne prosessen, slik at du etter hvert ikke lager så mye ekstra stress for deg selv og i tillegg klarer å takle ytre stress på en bedre måte.
Det er stressmestring på kjernenivå.