Hva om du forsøker å gjøre det samme med kroppen din eller de delene av kroppen din som har det vondt? Ser på kneet ditt med vennlig blikk, holder på det og trøster litt. Sender varme tanker til ryggen, som tross alt bærer deg hver dag. Stryker litt på den syke kroppen din og gir den kjærlighet. Høres rart og kleint ut, sier du? Klart det gjør, det er jo ikke noe vi er vant til eller lærer å gjøre når vi vokser opp. Så hvorfor i all verden skulle det være en god idé?

Nylig har det blitt publisert en forskningsartikkel som hevder at å leve med en følelse av håpløshet, være ulykkelig og ensom øker den biologiske aldringsprosessen mer enn røyking.* Det at følelser og kropp henger sammen begynner heldigvis å bli mer og mer vanlig å tenke, både innen psykisk og somatisk medisin. Stress er et kjent eksempel - det er allment godtatt at stress kan føre til fysiske plager i kroppen. I min verden er det helt logisk -  hvordan kan det ellers ha seg at det kiler i magen når man er forelska, at å høre på musikk kan gi gåsehud eller at sorg kan gjøre fysisk vondt i hjertet. Det er jo også påvist at det går an å dø av hjertesorg, eller “Broken Heart Syndrome”. Men mitt inntrykk er at det ikke har vært så vanlig å tenke at følelser kan sette spor i kroppen, også på lengre sikt. 

Noen pionerer har vi jo. Den norske psykiateren Anna Luise Kirkengen har forsket på hvordan følelser påvirker kroppen i en kvinnsalder og går så langt som å si at de aller fleste sykdomstilstander kommer av ubearbeidede følelser. Gabor Maté er en annen kjent psykiater som forfekter mange av de samme synspunktene. 

Så hvorfor snakkes det ikke mer om dette?