Kropp og følelser
Foto: Maria Teneva/Unsplash
Nylig har det blitt publisert en forskningsartikkel som hevder at å leve med en følelse av håpløshet, være ulykkelig og ensom øker den biologiske aldringsprosessen mer enn røyking.* Det at følelser og kropp henger sammen begynner heldigvis å bli mer og mer vanlig å tenke, både innen psykisk og somatisk medisin. Stress er et kjent eksempel - det er allment godtatt at stress kan føre til fysiske plager i kroppen. I min verden er det helt logisk - hvordan kan det ellers ha seg at det kiler i magen når man er forelska, at å høre på musikk kan gi gåsehud eller at sorg kan gjøre fysisk vondt i hjertet. Det er jo også påvist at du kan få fysiske plager i hjertet når du har hjertesorg, såkalt “Broken Heart Syndrome”**. Men mitt inntrykk er at det ikke har vært så vanlig å tenke at følelser kan sette spor i kroppen, også på lengre sikt.
Noen pionerer har vi jo. Den norske psykiateren Anna Luise Kirkengen har forsket på hvordan følelser påvirker kroppen i en kvinnsalder og går så langt som å si at de aller fleste sykdomstilstander kommer av ubearbeidede følelser. Gabor Maté er en annen kjent psykiater som forfekter mange av de samme synspunktene.
Så hvorfor snakkes det ikke mer om dette? Hvor ligger den store motstanden? Kanskje er det, som mange mener, legemiddelgigantene som påvirker dette, ved å tjene penger på at vi egentlig ikke blir friske, men stadig fortsetter å behandle symptomene våre. Hadde alle gått til kjernen av problemene sine, ville den butikken gått mye dårligere. Eller er det kanskje noe dypt i oss mennesker som gjør at vi ikke ønsker å snakke om dette, langt mindre ta konsekvensene av det i praksis? For er det ikke fryktelig ubehagelig å skulle gå inn og KJENNE ETTER? Ta med lykt og gå på oppdagelsesferd i kropp og sjel og psyke og kanskje finne noe som man har glemt for lenge siden? Hvem vet hva man kan finne?
Min gode venn Henriette Bjerkebekk har jobbet innen psykiatri i mange år. Hun snakker stadig om folks frykt for ubehag. Og at vi mennesker ofte er dårlige på å se forskjell på det som er skummelt og det som er farlig. Og jeg er den første til å forstå at det føles ekstremt ubehagelig og skummelt å gå innover i mørket og kjenne etter hva som ligger der. Jeg vet det fordi jeg har gjort det selv. Det ER skummelt. Og det ER ubehagelig. Men det er ikke FARLIG. I hvert fall om du har en trygg person som kan veilede deg i ditt eget tempo innover i deg selv. For idet du ser, kjenner, erkjenner og anerkjenner følelsene som ligger der inne og som gir seg uttrykk i vonde knær, magetrøbbel eller stiv nakke, idet du ser deg selv, har du også muligheten til å transformere det som ligger der. Da er du på vei til å gi kroppen din en sjanse til å reparere seg selv. Jeg sier ikke at det er en rosestrødd vei uten ubehag eller frykt. Men dersom du lurer på om tilstanden din kanskje kan være av en slik art, at det ligger et eller annet bak som handler om følelser - det kan være en vond opplevelse eller et langvarig strev - så håper jeg at du en dag tør å ta tak i ubehaget, slår på nysgjerrigheten og velger å åpne døra innover.
**https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/ulike-sykdommer/stressutlost-hjertesvikt/